Anne, både mamma og englemamma

Er du like hekta på wordfeud som meg og resten av befolkningen? Legg meg gjerne til: annea88

I går var meg og Martine ute hele dagen og lekte i snøen. Rant på akebrett, lagde snømann og snøhule. Hun kalte snøhulen for en løvehule, og så var hun løvebabyen. Herlig fantasi! Og tenk snart reiser til ifra denne snøen til varmere strøk, det skal bli veldig deilig!

Tusen takk for alle navneforslagene. Det var mange fine så vi må tenke litt. Marcus André var et av forslagene vi hadde sist også, det stod mellom det og Mads André, det er veldig fint. Liker Even André også godt, men det blir ikke Even av forskjellige grunner. Heller ikke Emil, da de har en fetter som bor rett ved siden av som heter det. Mange ting å tenke på, men står fortsatt litt fast på Julian André, og Simen liker det også godt. Så dere skal se at det blir nok det, selv om vi har fått så mange fine forslag.

Dette svangerskapet har vært utrolig likt det jeg hadde med Ida Martine, skremmende likt. Så jeg har sagt at jeg har vært 90% sikker på at det er jente. Helt frem til jeg var på kontroll i uke 16, da fikk vi høre hjerteslagene og frekvensen var på 145pr min. Da trodde jeg det kom til å bli en gutt.

For oss er det akkurat det samme hva det blir, jente eller gutt, det er vårt elskede barn. Vi ville likevel vite kjønnet for å kunne kjøpe inn litt farger.

Mange av dere tippet rett, det blir gutt igjen. Og navnedebatten er i full gang.
Kom gjerne med forslag til navn, det må passe til Andre, fordi det skal vi ta med videre. Og så må det liksom også passe til Martine. Vi har tenkt på Julian Andre, eller Johan Andre.. Men.. Vi klarer ikke å bestemme oss. Vi får skrive en liste med navn og ta det derfra.

Så navneforslag tas i mot med takk :-)

Endelig hjemme! Var
Meninga jeg skulle skrive et langt innlegg i dag, men tiden strekker rett og slett bare ikke til. Stod opp, leverte i barnehagen, var hos hesten og så på skolen. De som hadde hesten ville ikke ha han lengre, siden han er visst helt gal med andre. Ser ut til at jeg er den eneste som får lov til å ri han, merkelig nok. Når de snakket om hvordan han var mot de, så kjente jeg han ikke igjen. Med meg er han snill som et lam, en ordentlig kosegutt som såvidt orker å løpe noen meter. Men jeg har ordnet noen andre til å hjelpe meg, heldigvis. Er jo ikke så mye jeg får ridd akkurat, blir vel mest longering. Men å være med hestene er uansett den beste terapien som finnes, akkurat som om bare hele blodet blir rensa når jeg er der og dagen blir 10 ganger bedre!

Nå sitter meg og Martine her med middagen jeg ikke orka å lage i dag. Hun har toast og jeg har omelett. Godt å få litt kjøkkenfri iblant. I kveld skal jeg se "mitt hemmelige tenåringsliv". Er det noen som følger med på det? Tårene mine var ustoppelige forrige mandag, da det ene paret mistet sitt ufødte barn bare like før termin. Selv om Simen smålo litt av meg, så syns jeg øynene hans også så litt blanke ut. Når jeg ser filmer der foreldre mister barn/barn mister foreldre så blir jeg helt ifra meg og gråter ustanselig. Kanskje en blanding av alle hormonene som raser rundt for tiden, og det faktum at vi også har opplevd smerten av å miste et barn. Men hallo, det er jo bare tv! Jeg må ta meg sammen, hehe! Håper uansett dere får en fin kveld, min blir sikkert tårevåt som sist mandag, hehe.

Vi har forresten fått vite kjønn på babyen i magen, og jeg kommer til å skrive om det snart :-) i mellomtiden kan dere jo gjette?

Jeg har hatt litt problemer med å snakke om graviditeten, og glede meg over den uten å ha dårlig samvittighet. Men jeg fikk en fin kommentar av en av dere "Satt å tenkte litt på hva du har gått gjennom, og at du kanskje er redd for å dele ting/tanker rundt denne graviditeten... Jeg håper at du likevel skriver ned ting og tanker rundt babyen i magen, det er jo flott å se tilbake på senere".  Denne fikk meg til å tenke godt, og jeg du har helt rett. Nå tenker jeg litt annerledes, og vil at denne babyen skal få "lik oppvekst i magen", som de to andre. Lik glede, lik kjærlighet. Jeg har ikke trodd at jeg skal bli noe mindre glad i det, men for de som har mistet i svangeskapet er det vanskelig å knytte seg til barnet i magen før det er født. Jeg har tidligere tenkt at magen skal bare få vokse der, helt i fred, ingen skal snakke om det. Så kan vi heller være glade og puste lettet ut når barnet er født. Til tider glemmer jeg at jeg er gravid, jeg tenker overhodet ikke på det. Jeg har tatt veldig feil, det er ikke slik det skal være. Jeg skal glede meg på lik linje som i de to forrige svangerskapene. Litt reservert kommer jeg nok til å være, men jeg skal ikke tenke slik at "hvorfor glede seg, det dør likevel." Det kan skje, men jeg er nesten 100% sikker på at det går bra. Vi har ikke noen økt risiko for at det skal skje igjen, som andre kanskje kan ha, i og med at dødsårsaken var knute på navlestrengen.

Så nå, er jeg allerede 18+4, jeg kjenner liv opptil flere ganger om dagen. Jeg begynte å kjenne liv i slutten av uke 15, det var små forsiktige bevegelser, som kanskje kan sammelignes med en liten fiskehale som slår. Nå er de litt kraftigere, men ikke nok til at jeg kjenner det på utsiden enda. I blant kjenner jeg bevegelser, andre ganger er det harde spark. Jeg smiler hver gang, å kjenne liv i magen er fantastisk!

Tenkte også jeg skulle slenge med en statusrapport, som "alle" gravide gjør.

♥ Termin: 12 juni 2012

♥ På vei: 18 +4

♥ Kjønn: Vet ikke

♥ Navn: Vi har både jentenavn- og guttenavn klart. Er enige om jentenavnet, guttenavnet har jeg ikke sagt til han enda.

♥ Aktivitet innenfra: Ja, hver dag.

♥ Utålmodig: Nja, h*n må jo være der minst 20 uker til, men gleder meg veldig til å møte h*n!

♥ Vektøkning:  3-4 kilo tror jeg. (skylder på jula)

♥ Barnerom ferdig: Vi har ikke begynt på barnerom enda

♥ Innkjøp til babyen: Ingen innkjøp enda. Vi har nesten alt. Så hentet jeg en babybox på apoteket i går.

♥ Strekkmerker: Bare fra Martine

♥ Plager: Nei ikke noe spesielt. Litt hodepine.

♥ Matkikk: Nei

♥ Om fødselen: Gleder meg til å føde! Livredd for KS. Håper på å bli satt i gang før termin.

♥ Tungt? Litt tungt, men er jo ikke så stor enda.

♥ Aktivitet: Prøver så godt jeg kan, når jeg har tid. Slutta akkurat med ridning pga sikkerhet da.

♥ Søvn: Sover godt, men drømmer mye rart.

♥ Humør:  Det svinger. Tar nok litt for lett til tårene

♥ Neste kontroll:  Har ikke bestilt ny kontroll enda, men det blir vel ikke så lenge til.

Magen fra sist gang ♥

 I dag har jeg skikkelig vårstemning. Våknet opp til at snøen hadde smeltet nesten helt bort, sola skinte og det var friskt og godt ute. Kjørte avgårde for å ta ut hestene, og gikk deretter på besøk til mamma en tur.

Hesten har jeg satt bort på helfor, heldigvis fant jeg noen som ville ha han for meg. Så har jeg han selv tredjehver helg og når jeg måtte ønske. Jeg red fast frem til jeg var 12-13 uker på vei, og så red jeg på lørdag men jeg tror nok det var siste gangen. Han er jo verdens greieste, og jeg stoler 100% på han, men man vet liksom aldri. Jeg kan være uoppmerksom, og han kan være uheldig å skli og falle. Så det er nok best å holde seg unna, selv om det er veldig grei og billig behandling for bekkenløsning. Å ri er fantastisk styrkende for bekkenet, og jeg har enda ikke hatt noen plager med det. Det kommer nok etterhvert siden jeg har slutta å ri.

 I tillegg til å gå  å bekymre meg mye, så gleder jeg meg veldig også, til sommertid og babytid. Er veldig babysyk, og har lyst til å pusse opp og gjøre alt klart til h*n kommer. Planene er å gi Martine nytt rom, og så skal baby etterhvert få hennes rom. Hun er så stor nå, og har virkelig bruk for et større rom. Håper det hjelper på å få henne til å sove der hele natten også, de siste to ukene har hun kommet til oss hver eneste natt, og nesten nøyaktig halv fem hver natt. Det er jo veldig koselig, og alle er nok innom en slik periode. Akkurat nå er det greit, jeg føler at hun må vite at vi er der for henne og at hun er trygg.  Hvis hun har en periode der hun er redd, så kan hun komme til oss. Vi skal ikke stenge henne inne på sitt eget rom hvis hun er livredd for noe, jeg tror trøst og trygghet er det beste. Hun sluttet jo med bleie for ca 3 måneder siden, og har de siste to - tre ukene sluttet med bleie om nettene også, så vi ligger litt på vakt også enda. Ingen natteuhell enda heldigvis. Det er ikke så lenge til vi skal på ultralyd, men jeg orker ikke å annonsere hvilken dato og klokkeslett, orker ikke noe mas rundt det. I tilfelle vi får dårlige nyheter, så får vi litt tid på å fordøye det selv, istedenfor å ringe rundt til alle som lurer på hvordan det har gått.

Meg og Simen snakka om det i går, svangerskapet, babyen og ting rundt det. Vi gleder oss veldig. Tenk vi har ikke vært sammen i 4 år enda engang, og allerede har vi 3 barn og det føles som om vi har vært sammen for alltid. Tenk at vi er så heldige og får barn sammen. Ikke alle er så heldige.Tross alt, så føler jeg meg heldig. Ja vi har mistet et barn, men vi har akseptert det, og må lære å leve med savnet og lengselen, uansett hvor tøft og hardt det er. Men vi har også ei fantastisk datter, en baby til på vei, vi har hverandre og vi klarer oss greit. Jeg kjenner på en enorm takknemlighet rundt livet mitt, alle de gode menneskene jeg har rundt meg. Jeg tar ikke noen for gitt, vi vet ikke hva som skjer i morgen, neste uke eller neste år. Men bare kjenn på takknemlighet akkurat i dag, for de du har rundt deg. Tenk så heldig du er som får leve, tenk så heldig du er som har de du har rundt deg. ♥ 

Jeg har ikke vist dere steinen enda, så her kan dere se noen bilder av den. De to første er tatt en av disse dagene, og det siste er tatt tidligere i høst. Vi hadde sett etter stein en stund, men jeg fikk aldri følelsen av at det skulle være "den". Det måtte være den rette steinen, og da jeg så denne, så visste jeg at det var "den", det kunne ikke være noen andre. Hadde vi valgt en annen, så hadde jeg bare tenkt på denne. Det tok litt tid før vi fikk den, den kom på 5 måneders dagen hans, men vi er veldig fornøyd med den. Steinen er bestilt på eidestein.no, en fantastisk service.


Bak granbaren er et perlet hjerte, det perlet Martine til han på Hjertefred-dagen ♥





Fotavtrykket hans er på platen helt nede til høyre, jeg sendte inn bilde av fotavtrykket og størrelsen på det. Litt forfinet er det, men likevel Mads Andre sitt ♥

Mange av dere har spurt om hvor dere kan finne en reprise på episoden fra unge mødre. Den kommer visst på FEM nå i kveld. Så hvis du bytter over med en gang, får du det kanskje med deg.

Tusen takk for alle gratulasjoner, dere er så gode. Å være gravid igjen er en stor glede for oss, jeg er glad vi ikke har slitt med det på toppen av alt. Graviditeten er veldig tosidig egentlig, selv om jeg er veldig glad for det, så er det også knyttet en del sorg til det. Fordi det hadde jo ikke skjedd dersom vi ikke hadde mistet. Det er ganske rart å tenke på. Jeg har slitt mye med dårlig samvittighet overfor Mads Andre og overfor den nye spiren. Det er jo ingen erstatter, det er jo vårt 3 barn. Vi skulle bare ha to barn, nå får vi tre. Det er jeg også glad for, men misforstå meg rett, jeg ville jo hatt Mads Andre her i armene mine, det ønsker jeg mer enn noe annet i hele verden, men det ble ikke sånn, vi mistet han og vi får han aldri tilbake. Vi ønsker likevel å ha et barn til, noen som kan vokse opp sammen med Ida Martine. Det er kort vei mellom glede og tårer, men jeg prøver å nyte det så godt jeg kan. Og se frem til den dagen vi sitter med herligheten i armene våre ♥

I går var jeg på graven til Mads Andre, det snødde så mye, og jeg fant ikke roen før jeg hadde vært der. Jeg fikk en vond følelse av at han ikke måtte snø ned, så jeg fikk bort en del snø fra graven. Satt ned masse lys og la ned noe granbar, det ble veldig fint. Det var så kaldt, og jeg tenkte på alle de gangene vi skulle vært ute og lekt i snøen sammen. Å fjerne snø fra gravsteinen er det nærmeste jeg kommer.. I det siste har jeg hatt en del vonde dager, julen har tatt på, og savnet er veldig stort. Vi skulle hatt en liten gutt her på snart 9 måneder, en som kanskje hadde begynt å reise seg opp etter ting, dra ned dukene, spise sine første brødbiter. Jeg ser det for meg, men jeg klarer likevel ikke se han. Det gjør så vondt å ikke vite hvordan sønnen min ser ut. Selv om jeg så han ved og etter fødselen, så vet jeg ikke hvordan han hadde sett ut i dag. Jeg prøver å se for meg en blanding av Ida Martine, Simen og jeg. En liten gutt med brune øyne, lysebrunt krøllete hår, en søt liten nese og bollekinn.

Og så har jeg enda en liten gladnyhet, vi reiser til Egypt i denne måneden, med heele familien. Gleder meg veldig til å komme meg bort litt sammen med de jeg er glad i, skal bli godt :-)
2011 har virkelig ikke vært året, ikke på noen måter. Det var vært mye sorg og smerte for veldig mange, og jeg håper 2012 blir et bedre år for oss alle ♥

Da er det endelig offentlig, vi venter vårt 3. barn sammen. Jeg har vært temmelig sikker på at dette skulle gå galt, derfor ventet jeg helt til jeg var 16 uker med å fortelle det til familien. De fikk ultralyd bilde i julegave. I dag er jeg 17 2, har hørt hjertelyden og skal på ultralyd igjen om ikke så lenge. Selv om jeg har hørt hjertelyden, så "forbereder" jeg meg på en måte at det fortsatt kan gå veldig galt. Et hjerte som ikke slår på ultralydskjermen, eller en vond beskjed om at fosteret har en genfeil som ikke er forenelig med liv, slik at vi må ta valget om å avslutte så sent. Slike tanker er ikke så uvanlig etter å ha mistet, ihvertfall så sent som uke 37. Jeg kommer ikke til å puste lettet ut før barnet er født. Men jeg tviholder på håpet om at dette skal gå bra, at sommeren 2012 sitter vi med en liten gutt eller en liten jente i armene våre <3

Jeg vet jeg er dårlig på denne bloggingen, men vi har enda ikke fått noe nett hjemme, og jeg får ikke lastet opp bilder på appen gjennom edge nettet. Man skulle tro vi bodde timesvis inn på landet, fordi Telenor hadde ikke flere linjer til oss. Men vi bor bare en 30 minutters kjøretur fra kristiansand by. Vi må nok prøve oss på noe ice nett eller noe sånn. Er for dårlig dekning til at de små mobile bredbånd usb-greiene funker her også. Frustrasjon! Vel, jula er ihvertfall over, og den gikk så greit som den kunne. Vi fikk mye fint også. Det har vært mye god mat, men det er godt å være tilbake til havregryn til frokost og annen dagligdags mat igjen. Vi hadde ribbe og pinnekjøtt på julaften hos svoger, pinnekjøtt hos oss på første og torsk på andre hos svigermor. Torsk var faktisk såpass godt at jeg kunne gjerne tenkt meg å hatt det på selveste julaften. Simen ønsker at vi skal ha det en gang, men jeg har alltid sagt nei, tror han ble glad da jeg sa ja til å ha det.

Håper dere lesere har hatt en fin jul? :-)

Først var det ikke så veldig gøy da jeg skulle kjøre Martine i barnehagen og dekket på bilen var flatt. Men så fant jeg ut av at vi kunne ta sparken til mor, og Martine var helt i hundre på vei til barnehagen. Første gang hun har sparket så vi må vel få kjøpt oss en spark.

I dag våknet vi opp til hvitt dekke ute. Fornøyd bare det er litt hvitt og sol, så kan det bare være sånn en stund. Iallefall over jul. I dag har vi vært på julemiddag, med steik og riskrem. Kommer til å trille før jul med all denne gode julematen! :-)

Den er ment for lesere som kommer ifra kristiansandsområdet desverre, da Royal Sun har et solstudio i Kristiansand, Henrik w gate, og et i Vennesla sentrum. Dette er helt nyoppstarta så sengene er nye og tipp topp! De har også konkurranser hver dag på Facebook hvor dere kan vinne solkort. Søk på Royal Sun :-)

For at du skal motta et av disse to kortene må du skrive en kommentar og husk å få med epost adressen din, jeg vil kontakte vinneren via epost. Ha en fin kveld!

Er dere klare for en liten juleoverraskelse i morgen? Ja da får dere bare følge med! Utrolig at dere følger så mye med her selv om jeg ikke blogger så mye lengre, statistikken faller ikke. Så jeg synes det er fint jeg kan gi noe tilbake. Nå har jeg akkurat sett ferdig hestesport direkte fra Paris, og skal legge meg. I morgen er det julebord med jentene i KrFU (som jeg forresten er styremedlem i), og jeg skal lage ribbe og riskrem for aller første gang. Blir en fin gjeng å tilbringe lørdagskvelden sammen med. God natt :-)

En kjempefornøyd frøken som har åpnet sin aller første kalendergave. Tingeling klistermerker. Tingling er det store for tiden, og klistermerker får hun hver gang hun går på doen. Så dette passet bra, hun gleder seg vel til å klistre de på "doarket" hennes :-)

Stolt jente med sin første pakkekalender. Vi har begynt sånn smått med juleforberedelsene og gleder oss til jul!

Bloggen har vært litt stille i det siste, det vet jeg. Jeg vet også at dere er mange som følger med, og jeg ville bare si ifra at jeg har det greit. Jeg har bare ikke Internett hjemme for tiden, og så har jeg litt problemer med blogg.no appen som ikke vil laste opp bilder. Men jeg ønsker å forsette å blogge så snart jeg får nett hjemme.

Vi var også på hyttetur med fineste GB og familie i helga, langt oppå fjellet. Er nok den beste helga jeg har hatt på lenge, og det er ikke ofte man treffer folk man føler man har kjent for alltid. Sånn er det med GB, ei jente jeg aldri vil gi slipp på! Martine storkoser seg sammen med Jonas, jeg tror de to kommer til å bli gode venner :-)

Bildet ville ikke med, så det ble kun litt tekst i dag. Bedre enn ingenting.

I går fant jeg et bilde av Martine på artige.no, dvs at noen har stjålet et bilde fra bloggen min. Det var bare et bilde av ansiktet hennes med en smokk med teksten "scania lyddemper". Men jeg sier det en gang for alle, dere er klar over at det er straffbart å stjele bilder fra andre? Det straffes med fengsel i opptil 3 måneder og man blir også bøtelagt. Alt som legges på denne siden har jeg copyright på, og det trenger ikke å stå på alle bildene. Det at man skriver det på bildene viser bare at vi vet hvor loven ligger. Hvis dere leser helt i bunnen av denne siden står det også at det ikke er lov til å ta innhold fra denne siden. Spør gjerne først om dere kan låne et bilde/tekst, så kan jeg svare. Men dersom jeg kommer over noe slikt igjen blir det anmeldt på flekken! Jeg har heller ikke lykkes i å komme i kontakt med artige.no, men de får ikke lang tid på seg før jeg tar dette videre. Å drive en slik side krever at de vet hvem som har opphavsretten til bildene.

I går var en litt spesiell dag. Vi skulle markere allehelgen i kirka, og hjemme perlet Martine et hjerte til lillebroren sin. Vi var på grava sammen og tente lys, både for Mads Andre og en person som ligger ved siden av. Jeg har aldri møtt den personen som ligger ved siden av, men jeg husker så godt den dagen vi hørte hva som hadde skjedd. Og det jeg synes er så trist, er at det ikke er folk der så ofte. Så vi pleier å tenne lys for han også. Hos Mads Andre satt vi ned hjertet, og et lys foran hjertet. Da vi kom senere på kvelden kunne vi se det røde hjertet lang vei i mørket, siden lyset brant foran det, så lyste hjertet på en måte opp. Det var så vakkert. Og det var så mange lys der.

Gudstjenesten i kirken var også nydelig. Mange fine ord og sanger. Vi hadde også med oss mennesker som vi er glade i, og det var godt å dele denne kvelden sammen. Det var tungt, men godt.

Verdens beste storesøster ♥

De som er på bildet brukte vi i fjor vinter, og i år har vi også kjøpt Ecco. Har vært veldig fornøyd med de tidligere, hun har aldri vært våt på beina i de. Har kjøpt de litt store, fordi Ecco skoene ikke er like varme som feks viking sine, derfor kan vi ha på litt ekstra med gode sokker. Håper vi blir like fornøyde med Ecco i år.

Hvilke vintersko har du til ditt barn?

I blant er det vanskelig for meg å sette ord på ting. Derfor kan det gå litt tid mellom innleggene, jeg vet ikke hva jeg vil blogge om. Hverdagen går jo videre, og dagene går opp og ned. I det siste har jeg kjent veldig på savn og lengsel. Den vonde, dunkende, intense smerten er ikke der, men det er et gnagende savn. Savn etter noen som jeg vet aldri vil komme tilbake. For et år siden visste alle at jeg var gravid, vi hadde vært på ultralyd og sett en hoppende baby i magen. Det er et år siden de første sparkene, de myke deilige sparkene fra en som skulle vokse opp sammen med oss. Alt meg og Simen snakket om og planla. Magen som vokste. Savnet etter å ha en levende baby i magen, å ha Mads Andre i magen. Lengselen etter å få ha han hos oss, se han vokse. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne ta bort det vonde litt, legge det på hyllen, og ta det ned igjen når jeg hadde fått litt pusterom.

Martine tegnet verdens fineste tegning i går. Fra å gå fra helt uforståelige kruseduller, tegnet hun fire sirkler i forskjellige størrelser. Alle med øyne, nese, munn, armer og bein. Den nest minste var Martine, den mellomste var mamma, den største var pappa. Og den som var øverst i høyre hjørne av arket, den minste, det var lillebor i himmelen. Snakk om å smelte et mammahjerte totalt. Solstråla mi ♥




En annen ting som har skjedd, som også har gått veldig inn på meg. Er at jeg ikke har jobb lengre, ikke Simen heller. Firmaet gikk under. ikke bare tenker jeg på hvor vanskelig det er at vi begge går uten jobb, men det at alle de andre ansatte også mistet jobben sin. Det er ganske trist. Det var jo sånn en innmari herlig gjeng, kommer til å savne det veldig. Selv om det er veldig trist, så er jeg (misforstå meg rett) glad det skjedde nå og ikke for et år siden.. for nå vet jeg hva som er viktig i livet, hva som virkelig gjør vondt, og det å miste jobben blir på en måte bare en liten bagatell for meg i forhold. Det er noe som kan ordne seg ihvertfall, å få ny jobb. Men for all del, det er selvfølgelig veldig trist... men det ordner seg.

Livet går opp og ned, men stort sett er det godt. Som jeg har sagt hele veien, så skal jeg klare å komme meg opp igjen, og sakte men sikkert så går det oppover, det tar bare litt lenger tid og man møter på noen hindre på veien. Dagene går i jobb, skole, hest og familietid. På søndag var jeg på årets siste stevne med hesten, og på mandag var jeg på den siste treningstimen. Det går mot vinter, så det blir vanskeligere å komme seg frem, dessuten tar det på å reise rundt å starte stevner og holde på med treninger andre steder enn hjemme. Det gikk veldig greit på søndag, han blir bare flinkere og flinkere og vi fikk 62,5 stilpoeng, noe som er bra. Vi har også tatt grønt kort sammen, et kort man må ha for å ha lov til å starte stevner som er større enn utvidet klubb. Det var veldig gøy at jeg klarte å ta det på Oliver, og ikke måtte låne en hest for å klare det. Det viser bare at jeg har gjort en god jobb med han. I går hadde jeg oppkjøring på hengerlappen, og jeg bestod. Så til sommeren tenker jeg at det blir meg som skal kjøre med hestehenger til stevner og treninger. Gøy det!

Skolen går også greit, jeg henger med og tror jeg har sånn tålig gode karakterer til å få gjort ferdig studekompetansen. Er så glad for at jeg gjør dette akkurat nå, selv om det sliter litt psykisk, så er det bedre å ha noe å holde på med hele tiden, enn å bare sitte hjemme og rive seg i håret. Så når jeg er ferdig, så kan jeg heller begynne å se litt etter mulighetene videre!

Det er også under to måneder til jul, noe jeg føler er litt merkelig for tiden har gått så fort, men likevel har jeg en smule julestemning her jeg sitter og spiser klementiner. Jeg er veldig glad i jul, og synes jula er favoritthøytiden. Selv om jeg gleder meg til jul, så tror jeg også den kommer til å bli vond. I år skal vi ikke bare på gudstjeneste i kirka, vi skal til et gravsted også for å tenne lys, et lys for sønnen vår som skulle vært hos oss og feiret sin første jul og fått sine første julegaver. Hvis jeg i det hele tatt klarer en gudstjeneste i år, det kjennes så urettferdig. Det er også flere grunner til at jeg ikke orker å feire jul hjemme, jeg tror vi får nok å tenke på denne dagen. Så jeg gleder meg veldig, men jeg gruer meg også. Vi vet ikke hvordan det blir før det er overstått. Gleder du deg til jul ?



Martine som tar seg et pust i bakken på stevnet. Hun er selvfølgelig med og synes det er veldig gøy!

Har forresten blitt hekta på Odd Nordstoga - Bestevenn, ikke den type musikk jeg pleier å høre på, men Odd kan virkelig lage musikk :-)

I går fikk jeg dette bildet av Linn som hadde tenkt på oss, og laget det. Utrolig fint, takk Linn ♥

Jeg gruer meg alltid til den 20, hver måned. Det er en merkedag som aldri forsvinner. Ikke bare setter den tankene tilbake til den 20. april og alt vi gikk gjennom den dagen, men det er mange tanker om hvordan det ville vært i dag. Vi skulle hatt en seks måneder gammel baby, jeg skulle ikke vært på jobb, jeg skulle hatt mammapermisjon. Martine skulle hatt en lillebror hun kunne passe på. Vi sa jo det til henne mens jeg gikk gravid, at hun skulle få en lillebror som hun skulle passe på. Ja sa hun, hun skulle hjelpe mamma med å passe på lillebroren sin. Men istedenfor lager hun sandslott (av jord) på graven og plukker blomster til han. Det er så urettferdig. Hun er så forsiktig, hun ville vært den perfekte storesøster.

Seks måneder er lenge, men likevel husker jeg øyeblikkene som om det skulle vært i går. Hvordan ville han sett ut nå? Hvor langt ville han ha kommet i utviklingen? Ville han vært like flink og rask som støresøster? Et fint lite smil, lubne kinn, en herlig latter og valkete lår. Hvor er du? Hvorfor fikk vi ikke ha deg lengre? Mads Andre er med oss hver dag, savnet og lengselen er der hele tiden. Jeg skulle ikke vært på jobb, jeg skulle vært hjemme i mammapermisjon. Gjort alt en mamma skal gjøre i permisjon. Jeg har enda ikke kjent på ordentlig lykke og glede. På de vakreste høstdagene setter jeg meg på hesteryggen og rir innover skogen. Jeg ser på utsiktene, de røde og gule bladene, det blikkstille vannet, puster inn den kalde høstlufta og kjenner tomhet og lengsel, det kjennes sårt. Jeg savner gleden. Jeg vet at den kommer en dag, bare ikke riktig enda. Tomheten fyller fortsatt store deler av meg, og det tar tid. Men jeg savner gleden og den gamle Anne iblant.

Det vil alltid være en tomhet der. Dette er ikke noe som kommer til å gå over. Vi får han ikke tilbake, derfor er dette noe vi kommer til å ta med oss helt til den dagen vi dør. Savnet etter en sønn vi mistet. Men jeg tror smerten blir lettere med tiden. Den er jo ikke like vond nå som for seks måneder siden, som for fem måneder siden.. den letter litt etter litt, men det går aldri over. Skulle ønske du var her lille venn! ♥

Jeg prøver å være meg selv, men enkelte dager går det ikke uansett hvor hardt jeg prøver. Det er så godt jeg har så gode venner og en god familie, for de kjenner meg så godt og kan se når dagene ikke er helt greie. Jeg ser i blikkene at de bryr seg, selv om det ikke alltid er like lett å si noe. Av og til er det godt å prate om det, andre ganger er det godt å bare være venninner. Jeg er glad for at jeg ikke har mistet noen av venninnene mine, de er der alltid. Takk!



In my heart, you live on.
Always there, never gone.
Precious child, you left too soon.



Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör
Till rum med änglar att få se
dom lär Dig leka, ser Dig le
Åh - om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tystnad
ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Ingen är vackrare än Du
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska!

Jag skall aldrig glömma
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Det är Dig jag älskar
Det är Dig jag älskar
Och en gång skall tårar
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Jag vill alltid älska -
aldrig glömma -
jag vill alltid älska dig!

Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

♥

I går var det fantastisk gøy på telenor arena. Det var shetlandsponnigalloppen, med flinke små jenter. Mounted Games med det norske landslaget, det danske og det fra wales. Det var Lorenzo, den utrolige! tolv hvite hester hadde han med seg, som gjorde akkurat som han ba dem om. Til kvelden var det kostymehopping, noe som var utrolig gøy, og barbak høydehopping. Så var det jo faktisk et frieri midt på banen i løpet av kvelden også, hvor kvinnen kom ridende på en hvit hest. Rørende..

Det var mange fine utkledde ryttere. Gøy at de liker å gjøre sånne ting, og ikke er redde for å drite seg ut!


Geir Gulliksen utkledd som Tina Turner. Ikke bare hoppet han, men han svingte kroppen også i denne fantastiske kjolen! Jeg lo så tårene trilte. Takk for en minnerik kveld.



 Team Maikel Van der Vleuten og Geir Gulliksen i kostymehoppingen:


Meland som Tom Cruise, mission impossible:



Morten Djupvik som Mr. Bean:



Stein Endresen som ...abba tror jeg ?



Og ikke minst, mange kjekke ryttere :-)

De som leste bloggen min før vet at jeg kom med personlige produktanmeldelser innimellom, og dette er noe jeg selv savner litt også. For jeg er jo en person som helst velger økologiske hudpleieprodukter til både meg selv og Martine. Å bruke økologisk er bra for både deg og miljøet, derfor ønsker jeg å spre det videre til så mange som mulig. Prøv økologisk, og du går ikke tilbake.

En butikk jeg har kjøpt mye fra er Bleieboden, nå har de også fått ny nettside, har dere sett den? De har også fått Klarna-metoden, slik at du kan få faktura med varen. Kjempe greit.

HER finner du hudpleieproduktene, og de er alle nesten helt naturlige. Til meg selv har jeg brukt Amie ansiktsserie, den er kjempegod og jeg har ikke opplevd irritert hud i ansiktet, noe jeg får dersom jeg bruker ikke-økologiske produkter. Eller så er både jeg og Martine brukere av Burt's Bees serien, det er alt fra shampoer, fuktighetskremer, ansiktskremer, såper, boblebad og bleiekrem. Nå som kulda er her, så kommer vi til å begynne å bruke Miracle Salve igjen, denne har vi brukt på Martine hver vinter, og hun har aldri hatt tørr og sprukken hud. Hun har en liggende i barnehagen også, og de skrøt av den der også. Så det anbefaler jeg absolutt nå som kulda kommer. Den kan brukes til alt egentlig.*

Titt gjerne innom disse linkene:
Tøybleier
Menskopp
Stellevesker
Bæretøy
Hudpleieprodukter

Har du baby? Jeg utfordrer deg til å lese om tøybleier HER, og prøve det ut. Vi begynte selv da Martine var 6 måneder, og har stort sett brukt det hele veien. I perioder når jeg har vært lei, så har vi brukt papirbleier. Nå som vi holder på med å slutte, så er tøybleiene kjempegreie. Kjedelig å kaste tørre papirbleier, når vi bare kan vaske tøybleiene. De er jo kjempefine, og du sparer babystumpen for kjemikalier fra papirbleier, og du sparer miljøet.



Hva synes dere om at jeg er tilbake med produktanbefalinger?

Edward Gal stakk av med førsteplassen idag med 79,250% sammen med Sisther de Jou. Fantastisk ekvipasje! I morgen er det sprang, tenker vi skal inn i tre tiden, og vi kommer nok til å være en stund utover. Fikk også handlet en noe hesteutstyr, det er jo ikke måte på hvor mye hesteutstyr som finnes på alle de forskjellige standene der inne. Vi koser oss veldig i Oslo, men savner Martine en hel del.

I dag reiser vi til Oslo, og i morgen er første dagen vi skal inn på Oslo Horse show på telenor arena. Gleder meg veldig, det eneste jeg gruer meg til er å være så lenge borte fra Martine. Det har ikke skjedd før. Men hun skal jo være med Simen, så det går selvfølgelig veldig greit. Simen har allerede vært borte i en uka, så det kan hende jeg rekker å si hei og ha det til han før jeg reiser senere :-)

Lavkarbo har tatt helt av den siste tiden. Alle går på det, mens leger og "eksperter" nå advarer. Det er ikke så rart? For jeg vet ikke hvor nøye folk egentlig setter seg inn i det. Det er jo ikke bare for å bli tynn, men også for en sunnere livsstil. Ja akkurat, en livsstil. Det er ikke en mirakeldiett som vil fjerne de 10-20 kiloene man ønsker å bli kvitt, og så kan man leve på brød og poteter igjen. Det er viktig at man setter seg inn i hva slags vitaminer kroppen trenger, slik at man er sikker på at man får i seg alt. Så før man legger om til lavkarbo, så må man sette seg ordentlig inn i det.

Jeg er så utrolig lei av å høre hver gang jeg sier nei takk til en bolle/kakestykke "Lavkarbo er ikke bra, du vet det. De advarer mot det??!" Javel svarer jeg bare. For jeg orker rett og slett ikke diskutere det der og da. Men si meg en ting, hva er det som er så farlig med å kutte ut halvfabrikata, sukker, hvitt mel, posesauser, chips, sjokolade, godterier? Og heller spise masse grønnsaker, kjøttprodukter, meieriprodukter, fisk? Hvorfor ser de ikke det at det er jo sukker som er verstingen. Ikke naturlig fett. Jeg spiser ikke fremstilt fett, jeg spiser passelige mengder fett fra dyr, og pr i dag er det ingen som har bevist at dyrefett er farlig for oss! Blir vi lurt? Hvorfor er det ingen som intervjuer feks Sofie Hexeberg, eller Dr. Dahlqvist?

På vei til jobb i dag hørte jeg på radioen at de ville øke avigiften på usunn mat som smør, fløte osv. Ble nesten rasende. Det er jo ikke DET som er usunn mat. Må de ikke heller se på sukkerinnholdet? Det er jo sukkeret som øker insulinet i kroppen, og når man har økt insulin-nivå = flere kilo. En annen ting er tilsetningsstoffer, DET er ihvertfall usunt for oss. Så hvis de skal øke avgiftene på usunn mat, så må de ikke ta ifra oss dyrefettet, det som bygger opp menneskekroppen og styrker den - øk heller på det som bryter oss ned, sukker og tilsetningsstoffer. Halv- og helfabrikata.

Jeg spiser helt vanlig mat, jeg kjøper aldri mikromat. Jeg lager det meste fra bunnen av, jeg har bare kuttet ut en del sukker og raske karbohydrater. Dessuten får jeg vondt i magen når jeg spiser brød og godteri. Helt fra starten av har helsemyndighetene lurt oss til å tro at "sunn mat" som korn og poteter er det beste for oss, når vi i den norske befolkningen overser det mer og mer, så vil de øke avgiftene. Snakk om å tvinge oss til å spise "sunt"...

Anbefaler dere å lese Matglede med Lavkarbo dersom dere er i tvil om dette er et sunt kosthold eller ikke.

I natt har vi overnattet hos besteforeldrene mine, kjempe koselig!

Det var en sterk episode av Unge Mødre i går. Men likevel veldig fin også. G-B er den eneste som hadde fått lov til å dele historien vår på tv. Hun er så forståelsesfull, og nettopp fordi vi har noe de skulle hatt, og de har noe vi mistet, så tror jeg hun har en bedre evne enn andre til å sette seg inn i situasjonen vår. Leander er også den eneste babyen jeg har holdt etter vi mistet Mads Andre, og han er den eneste babyen jeg i det hele tatt har sett på. Jeg kommer sikkert ikke til å klare det med babyer før vi har fått en baby, så kanskje det vil gå bedre? Det vet jeg ikke. Men å se gutter på alder med Mads Andre vil nok alltid være sårt.



Ja G-B er en god venn. Jeg er utrolig glad for at vi har funnet hverandre. Med noen sier det bare klikk, og man skulle tro at man alltid hadde kjent hverandre. Sånn føler jeg det. Takk for at du er du G-B, og takk for at du delte så fin historie på tv ♥

Jepp, det er vi. Som dere vet hadde vi besøk av Gunn-Britt, Kjartan, Jonas og Leander i sommer. En av dagene vi møttes så ble vi filmet. Så det kan dere se på skjermen i kveld 21.30 på FEM :-)

Oppskriften til den glade hest.
Det er rart å tenke på hvor mye han har forandret seg på ett år. I fjor på denne tiden var jeg gravid og jeg hadde ikke hesten noe særlig selv, jeg hadde to jenter til å ri han for meg. Jeg var ikke så mye i stallen, og det hendte at andre også tok han en tur. Men han kastet av alle, det var ingen som fikk ri han. I mai i år begynte jeg å ha han selv igjen, og han har blitt så utrolig snill. Til og med Martine rir på han. Det er ikke så mange dagene siden hun hadde en lengre tur på han, mens jeg gikk ved siden av. Balansen hennes er jo ikke akkurat helt stødig på hesteryggen riktig enda. Spørs om ikke det blir to nye hester på oss om ikke så lenge til. En til meg og en til Martine. Den skulle vel helst vært rosa kjenner jeg henne rett. For alt skal være rosa for tiden!

Til fredag skal vi igjen på Lærke Larsen trening, denne gangen sprang. Planen var egentlig stevne igjen til søndag, men vi dropper det pga treningen til fredag. Og så kan vi heller starte igjen i slutten av måneden. Reiser jo til Oslo Horse Show den 11 - 16. Så det går mye penger til hest denne måneden, men så er det slutt. Tenker å ta en pause fra treninger og stevne helt frem til neste sommer. Det blir for mye, og det tar på. Når jeg kjenner hvor sliten jeg blir, så kan jeg bare tenke meg hvor sliten hesten blir, når det faktisk er han som bærer meg på ryggen. Tenker det skal bli godt for oss begge å slappe av litt, bare kose oss hjemme :-)

Det gikk rett og slett ræva i går på klubbstevne. Såvidt han gikk frem, og såvidt han orka å løfte med seg beina over hinderene. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ha ny hest. Ikke bare på grunn av i går, men dette er ikke rette hesten å satse sprang med. Ikke sant, du går ikke på elgjakt med en puddel, eller spiller fotball med en rugbyball...
Når stallen er oppe, så skal jeg på hestejakt. Kanskje i 2012 eller 2013. Men jeg skal ikke selge Oliver, det hadde jeg ikke klart, så da blir det to. Jeg vil utvikle meg meg, starte høyere og konkurrere mer, men det kan jeg ikke med Oliver. Men likevel, han er jo flink, og jeg kommer nok til å starte med han av og til selv om jeg får ny, men bare i de små klassene, og så kan jeg starte høyere med en som kan det.

Dette er drømmehesten min, den unike Pauli ♥
Til og med Simen syns han er helt utrolig! Vi hadde han på beite hos oss i sommer.
Virkelig en av de sjeldne. Håper han en dag blir min, hehe.




Tusen takk til flinke Karianne for de fine bildene!

Avslutter kvelden med lchf minipizza og unge mødre! Fint :-)

Til tider føler jeg at jeg er på god vei til å ha det bra igjen. I det siste har det vært en slik tid, jeg har hatt det greit. Men uten at jeg har noe kontroll over det, så raser bare alt en dag. Som i går. Jeg stod opp, og følte ikke at det var noe galt, men etterhvert som dagen går så kjenner jeg bare at dette er ikke noen god dag. Og det slår deg så langt ned igjen. Klump i halsen, tunge øyne som bare vil lukke seg og gråte, tanker om hva vi har gått igjennom, tanker om hva vi har gått glipp av og tanker om alt vi aldri skal få oppleve med vår lille prins. Han er virkelig borte.

Jeg velger ikke de dagene, de kommer bare. Men så føler jeg liksom at det har gått så lang tid, at de rundt forventer at det skal gå lettere for meg nå. Ja på en måte, de tunge dagene er ikke så ofte som før, men de er like vonde. Merker at jeg ofte tenker på hva folk rundt meg tenker om det. Jeg har selv stått på utsiden, og man kan ikke fysisk sette seg inn i de smertene foreldrene opplever, før man opplever det selv. Det er umulig. Det er en smerte og tomhet som ligger der hele tiden, lengselen etter å holde sønnen min, kjenne lukten hans mens han graver seg inntil halsen min. Det er akkurat som om en del av hjernen lever i sin egen verden og tenker sine egne absurde tanker, mens jeg innerst inne vet at i realiteten er det ikke slik, eller at det ikke var noe vi kunne gjort annerledes. Likevel vil jeg ikke helt gi slipp på de tankene heller. Ikke enda.

Sorg er en underlig ting. Ubeskrivelig egentlig.
Og alle de bekymringene jeg går rundt med, det er det det koster å leve. Sånn er livet.

//bilde fra weheartit

Oliver på gjesteboksen, veldig klar for litt mat.


Er det mulig å bli så skjønne? 6 år gammel. Ikke lenge til det er Martine sin tur.


Meg og Oliver. Pene og pyntet.

Marita og den fine Lord Pauli.


Jeg er ikke så god på bilder. Også Marita og Pauli, veldig fine sammen.


Meg på Oliver, og lillesøs på Mira.

Nytt stevne til helga. Det blir utendørs, så satser på noen bedre bilder da! Starter 60 og 80 da også.

Tenkte jeg skulle oppdatere litt ang dette innlegget. Jeg sendte en mail til forbrukerrådet, og en klage til Life klubb grønt og rent. Vi har mottatt to pakker, hvor den ene er avbestilt, men som de likevel sendte og så sender de påminnelsesgebyr. Pakken koster 599, og påminnelsesgebyret er på litt over 400 nå. Tydelig at de valgte å ignorere avbestillingen jeg sendte for å suge litt mer penger ut av folk. De ba om kopi av avbestillingen, og det har jeg sendt de i dag. Forbrukerrådet sa at det var noen offentlige og statlige instanser som opererte med egne gebyrer, men herre, disse gjør det jo bare for å svindle folk! Jeg sitter jo selv og jobber med fakturering og tar i mot regninger, og ikke EN ENESTE gang har jeg sett et slikt påminnelsesgebyr! Så dette tviler jeg sterkt på at de har lov til. Likevel ble jeg rådet til å betale, og heller få det refundert senere. Denne saken har jeg ikke tenkt å gi meg på, for jeg er sikker på at det er så mange som lar dette passere. Ikke har de sendt det til inkasso heller, så jeg lurer litt på hvordan de i det hele tatt opererer??

Jeg skrev at jeg kom til å blogge om de, "Det du skriver må være relevant" sa de. Men for pokker, det er jo det. Enkelt og greit: Jeg har fått en pakke jeg har avbestilt. Hvorfor skal jeg betale? Og hvorfor i helsikke skal jeg betale et gebyr på over 400 kroner? Produktet er greit nok, det skal være et miljøvennlig rengjøringsmiddel - til en svimlende pris. Så det er servicen det går på.. Jeg handler stort sett på nettet, og det er egentlig god service overalt. Jeg har faktisk aldri vært ute for noe så dårlig service..

Det er så utrolig energitappende sånt som dette. Dette skulle vært så unødvendig å bruke tid på, dersom de bare hadde valgt å ikke ignorere avbestillingen jeg sendte inn.

Hallo stress. Mandagen er alltid en lang og stressende dag. Det er først jobb, en time skole som slutter 15.35, så skal jeg kjøre hjem, ha hesten på henger, kjøre ned på ridesenteret og ri frem til halv seks, hjem, inn med hesten og så legge Martine. Hun er som regel alltid med på timene, så henter jeg henne i bhg før vi kjører til rideskolen. Men mandagene er fine også, ridetimene er ukas høydepunkt og jeg ser alltid frem til de :-)
Nå sitter jeg i sofaen og ser på ugly betty, med litt rødt i glasset!

Obs: Heste-innlegg

I dag er jeg tilbake på jobb etter en skikkelig heste-helg. Føler faktisk at den har vart i evigheter. På fredag longerte jeg bare gullet litt, sånn at han ikke skulle bli for sliten til stevnet på lørdag. Jeg tror ikke han skjønte mye lørdag morgen, klokken syv, da alle de andre hestene skulle ut mens han stod inne og ble børstet og dullet med. Så kom hengeren, og han er helt utrolig med henger. Må innrømme det at jeg er faktisk litt stolt over at jeg har klart å hengertrene han såpass bra, han går rett inn - alene, uten meg. Så jeg hiver leietauet over halsen hans, og sender han inn alene. Kjempegreit å kunne det hvis vi en gang skal reise alene, så kan jeg lukke bak. Om jeg leier han inn, er jeg avhengig av at noen andre lukker bak.

Vel fremme på steveområdet er han like rolig som han er hjemme. Selve resultatet etter hoppingen er ikke så nøye akkurat nå, det er alt rundt. Være rolig på området, ikke stresse under oppvarmingen, gå på hinderene uansett, ikke stresse mens vi hopper. I 60 rev vi det siste hinderet, fordi han travte mot det, og så fattet jeg gallopp, da ble han litt usikker på om han skulle galloppere eller hoppe. Så var min egen feil, skulle bare latt han trave. I 80 hadde vi vel 3 riv, på de hinderene vi måtte komme på i venstre gallopp. Så det er litt kjedelig at han ikke helt får til å galloppere på venstre hånd, men vi trener og trener. For å få det riktig til, så er det alltd timing. Å fatte riktig gallopp på riktig tidspunkt. Etter klassene våre var ferdige, satte jeg han på boks og vi så resten av klassene. Ponniklassene, 1 meter, 1.10 og 1.20. Kusinen min startet for første gang med den nye hesten sin Cape, en utrolig nydelig hest som hopper kjempebra. Det var så stille når hun red, at man kunne hørt en knappenål falle - det var så utrolig fint. Ikke ett eneste riv, og det var bare så stilfult og elegant :-)

I går var vi tilbake på stevne, uten hest, men for å se på de som red dressur. Dressur er utrolig vakkert, når man ser på de flinkeste i verden.. Så blir jeg faktisk helt målløs. Jeg fikk faktisk Simen til å se på en video på youtube, han lurte også veldig på hvordan de fikk hestene til å gjøre sånne ting.

Vakkert. Vakkert. Vakkert!
Får frysninger. Her gjør han noe av det vanskeligste som finnes,
for de som har øyne til å se det, galloppbytte for hvert steg. Ett steg i høyre, ett steg i venstre osv. På 5:40

Hva synes du?

Var oppe klokka halv syv i dag, for å dra på stevne med Oliver. Vi startet både 60 og 80 idag, fikk ett riv i 60 og noen flere riv i 80. Desverre for oss var det en del hindere som skulle hoppes i venstre gallopp, og den sliter Oliver litt med.. Men han hoppet over alle og var rolig, er det som teller for oss. Øvelse gjør mester :-) sitter nå på benken og ser på alle de andre som hopper.. Deilig med en stevnedag igjen!

I går hadde jeg en veldig underlig følelse av at vi hadde fått gravsteinen. Så etter jobb kjørte meg og Martine sammen til graven. Den var på plass. En helt utrolig nydelig gravstein, mye finere enn jeg hadde forestilt meg. Det var gjennom bloggen til amelie78.blogspot.com jeg fant den perfekte steinen for Mads Andre. Eide Stein leverte den helt fra Møre og Romsdal, de var forbi sørlandet hver 4. uke, så vi kunne heldigvis bestille gjennom de. Jeg utformet den på nettet, og sendte inn et fotavtrykk fra Mads Andre. På steinen er det litt forfinet, men i hans størrelse, 7,2 cm. Jeg skal vise den til dere, men ikke akkurat nå, jeg trenger litt mer tid.

Så i går skjedde det mye rundt gutten vår, 5 mnd's dag, gravstein og minnestund på sorg-gruppen. Men det var godt.

Dere må gjerne spørre om ting, så skal jeg svare når jeg føler for det, om jeg føler for det. Noen her inne har spurt om vi kommer til å prøve å bli gravide igjen. Ja, jeg ønsker å få flere barn, og jeg ønsker å gi Martine noen å vokse opp med. Men jeg vet ikke når, det tar vi bare som det kommer. Som dere sikkert skjønte i forrige innlegg, så er jeg ikke gravid akkurat nå. Jeg aner rett og slett ikke når. Kanskje neste måned, kanskje neste år? Men jeg kjenner de gnagende blikkene dersom jeg er edru i alkoholholdige sammenkomster :-)
Det er også et par stykker rundt meg, veldig nære, som har blitt gravide, og de synes det er vanskelig å fortelle meg det. Men det går veldig greit for meg. Jeg kjenner ikke misunnelse eller urettferdighet. Jeg blir egentlig bare veldig glad på deres vegne!

Hadde en fin helg, en todagers på byen faktisk. Fredag med Simen, lørdag med venninner. Var temmelig trøtt på søndagen for å si det mildt, og det blir veldig lenge til neste gang. Jeg liker faktisk best å være edru, det er så deilig å kunne kjøre hjem og stå opp uten å være dårlig dagen etter. Men helga var absolutt vellykket.

Dagen i går var også en fin dag, Martine var ikke helt i form på søndagen, så jeg valgte å holde henne hjemme fra barnehagen i går, selv om hun virket frisk og fin da. Så var hun sammen med Besten store deler av dagen, mens jeg hadde meg en tur til tannlegen, øvde på matte og tok et tak i stallen og fikk ryddet bort gammelt høy for å gjøre plass til det nye. Senere var jeg på ridetime sammen med Oliver. Han har ikke blitt ridd så mye i det siste, pga en skade han fikk i skuldra for et par uker siden. Han ble "bare" sparket litt, men jeg turte ikke bruke han for hardt før han var helt i orden. Denne uka blir det mer trening, og på lørdag blir det stevne på oss. Vi kommer til å starte 60cm og 80cm. Hvis det går bra, starter vi kanskje 80cm og 1m neste gang.

I dag er det den 20 igjen. Mads André sin 5 månedsdag. Tiden har på en måte gått så fort. 5 måneder alt. Jeg lurer så på hvordan han ville sett ut i dag. Like etter fødselen la jeg til Mads André som barn på babyverden-appen. Jeg kan ikke la være å lese om hva som skulle vært. I begynnelsen leste jeg hver dag, for det er så mye som skjer den første tiden.

"Guttene runder vanligvis 8 kilo og er 68 cm lange. Nå vil du kunne oppleve at barnet ditt skiller mellom seg selv og andre i en helt annen grad enn før. Han roper for å påkalle din oppmerksomhet og strekker hendene ut for å bli tatt opp. Barnet lærer nå å rulle fra rygg til mage. Støtter seg på strake armer i mageleie. Løfter hodet og tar tak i tærne i ryggleie. Utvikler pinsettgrep..." 

Han ville nok vært en liten mini-Simen, som også lignet på sin storesøster, slik som han gjorde da han kom til verden. Eller kanskje han hadde lignet mamman sin på denne tiden, det gjorde Martine. Rart å tenke på hvordan hverdagen egentlig skulle vært. Noen dager er helt greie og jeg tenker "ja... det er sånn det er, jeg kan ikke gjøre noe med det" og jeg smiler og har det kjempefint. mens andre dager blir jeg veldig sint og tenker at det er absolutt ikke sånn det er. Men de er liksom ikke like intense som før, de vonde dagene. Det er vanskelig å ordlegge de vonde dagene også, men det er sånn at du har lyst til å trykke ansiktet ned i puta og skrike så høyt som du bare klarer - og når du gjør det, så føles det ikke nok. Savnet er uendelig vondt, og det er der hele tiden. Lengselen etter å holde min lille baby i armene, bysse han i søvn og kysse han i pannen...

Så i dag, den 20 september - skal vi i sorg-gruppe. Og dagen passer veldig greit. Vi skal tenne lys og dele minner, det kommer til å bli fint å vise han frem til noen flere, i dag på 5 månedersdagen hans.. En dag hvor savnet og lengselen kjennes ekstra sterkt.

For en stund siden ringte Life klubb grønt og rent til Simen for å lure han til å si ja til å motta noen rengjøringsprodukter. Det sa han ja til, vi skulle få et par flasker som varte i et år, ikke noe mer. Vi fikk flaskene og betalte. Så sender de brev om at de skal sende mer, dersom vi ikke sier nei. Det har vi gjort, men de sender likevel. Så får vi produktene, regninger, purringer og PÅMINNELSESGEBYR på over 300 kroner... What?! Er det lov?! Vi har ikke bestilt noe. Vi har avbestilt, men de bryr seg ikke. Styr unna disse useriøse folkene. Ser flere (bilde) har dårlig erfaring med de.

De små, lydløse fottrinnene i vårt hjem.
Små føtter som aldri får tatt sine første steg. Små føtter som ikke får være med på storesøsters lek. Små føtter som hos oss aldri fikk være, små føtter som skulle vært oss så nære.

Så usynlige, så tydelige.. og så dype.

Ble et kvarter tidligere ferdig på jobb, så tenkte å benytte tiden til å lage et lite innlegg. Dagene går unna, det er jobb, skole, hest og så skal man ha litt tid til å være hjemme også. Det blir mye, men jeg var hjemme på mandag og i går, og da merket jeg at jeg var blitt litt vant til å være i farta, så ble litt stresset av å være hjemme. Når jeg vet at jeg har så altfor mye å gjøre. Grunnen til at jeg var hjemme var fordi jeg var hos en tannlegekirurg på mandag og opererte ut en visdomstann, det var helt ¤%&%/(( vondt. Sitter med et par sting i kjeften nå, og klarer ikke gape for høyt. Fordelen med det er jo at jeg spiser betraktelig mye mindre!

Nå skal jeg hjem å jobbe med en matteinnlevering jeg må ha ferdig innen fredag, og hvis Simen kommer hjem på en sjebelig tid, så må jeg ta turen til daddy for å få litt hjelp. Han er ikke bare et mattegeni, men han er Mattegeniet. Så der er jeg heldig. Før lukket jeg både ører og øyne når det kom til matte, men nå synes jeg det er litt interessant, det er sykt å tenke på de menneskene som satt med disse tallene og fant opp regler, slik at man kunne sette opp mattestykker og alltid få et svar - så lenge man bare holdt seg til regelen. Så når man bare skjønner litt av reglene, så er det litt lettere å finne ut av svarene også. Men jeg vil ikke akkurat kalle det gøy, fordiom. Bare litt interessant. Mattekarakteren min har ikke vondt av å bli forbedret.

Til helga skal jeg ut, faktisk. På fredagen skal jeg være sjefens følge i noe firmasammenkomst med et annet firma, og det blir veldig koselig. Det er ikke ofte vi er ute sammen. Meg og Simen altså, han er ikke bare samboeren min, men sjefen min også. På lørdag blir det bursdagsfeiring av Kristina med fine jenter, det gleder jeg meg til. Altfor lenge siden jeg har vært ute med jentene..

Men nå skal jeg hjem, hente solstråla i barnehagen, hjem å lage mat til oss og nyte tiden jeg er hjemme ♥

Når ikke jeg sitter på kontoret, så er jeg ute og lager firmareklame.
Eller ikke :-)

Vil dere stemme på meg og hestene på denne linken: http://www.facebook.com/hooksnorge?sk=app_207590945965667&app_data=951e796571f69da0e0be7513aa090dfc

Et bilde som ble tatt av meg og hestene i sommer, liker det så godt. Bildet er tatt i en tung tid, og det viser så mye godhet fra disse dyrene. Ja, balsam for sjela rett og slett ♥

Jeg har mistet besteforeldre, en av mine beste venninner, venner og bekjente. De gangene husker jeg at jeg har tenkt at livet er uforutsigbart, vi må ta vare på det vi har i dag, for vi vet aldri hva morgendagen bringer. Det er vondt å miste noen man er glad i, og det skjer noe på innsiden av oss. Likevel har jeg nok aldri forandret meg så mye på innsiden før, som det jeg har gjort de siste fem månedene. På godt og vondt.

Det som skjedde med oss, skulle aldri skjedd. Barn skal overleve sine foreldre, ikke omvendt. Når slike ting plutselig skjer, så tenker man mye. Jeg gjør ihvertfall. På alt i hele verden. Da vi var på sykehuset prøvde jeg å være takknemlig for det livet jeg hadde, til tross for at jeg hadde en død baby i magen. Meg og Simen gikk tur forbi kreftsenteret ved sykehuset, og da begynte jeg å tenke litt.. på alle de i verden som har det verre enn oss. Det finnes så utrolig mange triste sjeler der ute. Grip livet du har fått i gave. Ikke ta ting for gitt. Bare det å kunne reise seg opp av sengen, er det ikke alle som kan engang.

Små bagateller og problemer blir så ufattelig ubetydelige for meg nå. Det er nå jeg vet hva smerte er, psykisk iallefall. På en måte er det bra at små problemer ikke er så betydelige lengre, men på en annen måte føler jeg meg litt kald iblant. Et lite problem for meg, kan være et stort problem for andre. En gjenstand som blir ødelagt, kan fikses, eller kjøpes nytt. Men det vi aldri får tilbake, er de døde.

En annen ting som har forandret meg, er det at jeg føler meg veldig utsatt. La meg prøve å forklare det slik: Det er veldig liten risiko for at en fullbåren baby skal dø i mors liv. I vårt tilfelle, 20 dager før termin. Likevel ble jeg rammet av den lille risikoen. Nå vet jeg at det er alltid noen som blir rammet av den lille risikoen, og det kan likegjerne være meg. Jeg tror det verste kan skje. For et par måneder siden fikk jeg ikke puste, det stakk i brystet. Og jeg var 100% sikker på at jeg skulle dø. Det er slike ting. Etterpå har jeg funnet ut av at det kommer av stress, mye å tenke på. Et annet eksempel var i forrige uke, da jeg var hos tannlegen for å avtale en time for å operere ut to visdomstenner. Den ene var det ikke noe problem med, den andre derimot, lå nede i nerven. Hun fortalte meg at nerven kunne skades, men det skulle jeg ikke tenke på siden det var så liten risiko. Dersom den ble skadet, kunne jeg miste følelsen i leppa for alltid. Jeg måtte holde tårene tilbake, for jeg innså hvor dumt det ble å gråte over det - når hun ikke visste hva jeg følte om det. Men jeg er så sikker på at det kommer til å skje akkurat meg, at jeg har bestemt meg for å la tannen ligge til den blir et problem.

Det er litt tungt å leve slik, men jeg kan ikke noe for det. Samtidig som jeg prøver å leve, gripe den gaven, så er livet fullt av bekymringer, og jeg er redd, redd for den lille risikoen. For en dag, så vil det alltid falle noen under den statistikken.

Go ahead and mention my child
The one that died you know
Don`t worry about hurting me further
The depth of my pain doesn`t show

Don`t worry about making me cry
I`m already crying inside
Help me by releasing
The tears that I try to hide

I`m hurt when you just keep silent
Pretending it doesn`t exist
I`d rather you mention my child
Knowing that he still is missed

You ask me how I`m doing
I say ?pretty good? or ?fine?
But healing is something ongoing
I feel it will take a lifetime

Hverdagen er ikke bare grå og trist, men det går opp og ned. Noen dager er veldig tunge, mens andre går greit forbi. Det er selvsagt ikke en dag uten Mads André i mitt hjerte. Og iblant dukker spørsmålene opp, hvorfor? Da er det ikke så lett å konsentrere seg om det man sitter og jobber med. Eller for eksempel i folkemengder, jeg faller lett ut og blir sittende å tenke. Jeg skulle hatt et sånt hotellhåndtak-skilt hengende i pannen, "vennligst ikke forstyrr" da, hehe.

Jeg klarer ikke babyer enda. Jeg holdt Leander til GB, men det var Leander. Det var ikke "alle". Det er vondt med gutter som er i den alderen Mads André skulle vært, men det er enda vondere å se nyfødte. Den nyfødtperioden en mor ser frem til så lenge, den som er så dyrebar, den fikk jeg ikke, den ble bare tatt ifra meg. Så når jeg ser nyfødte tenker jeg på den perioden der, men når jeg ser gutter på hans alder tenker jeg på hvordan Mads André hadde vært nå. Å ikke tenke på det er lettere sagt enn gjort. Jeg blir hele tiden påmindt hvordan det skulle vært, og det går greit, men jeg går ikke for nærme, eller ser oppi vogner. Kanskje når jeg en gang blir mamma på nytt, så klarer jeg andre babyer.

Har også begynt på skole, jeg tar matte og historie for å få studiekompetanse. Så jeg jobber mandag, tirsdag og onsdag mens jeg er på skole torsdag og fredag. Det er hardt, men jeg må bare få gjort det nå som jeg har mulighet til det. Det er hardt fordi sorgen fortsatt er ganske fersk, og jeg er mye trøtt på grunn av dårlig søvn og mange tanker. Jeg ville gjerne være sykemeldt en dag i uka, slik at jeg jobbet to og gikk på skole to, men fikk slengt i trynet av nav "kan du gå på skole så kan du jobbe.." Så jeg får bare kjøre på. Det skal uansett bli godt når jeg er ferdig og (forhåpentligvis) har fått studiekompetanse, slik at jeg kan ta noe mer senere. Noe innen det jeg jobber med i dag, kontor/økonomi/regnskap - derfor matte. Historie fordi det var nødvendig for å få studiekompetansen! Dessutten er det godt å komme ut av det *#¤#%¤&&// NAV systemet, fordi der kan man virkelig sulte ihjel før man får utbetalt noe penger! Nå  vet jeg at lønna er på konto en bestemt dag i måneden og kan legge opp til det :-)

Vi går fortsatt i sorg-gruppe, et utrolig bra tilbud fra sykehuset, og vi kommer til å fortsette å gå i den. Jeg gleder meg til hver gang, selv om det på en måte blir litt feil å si "gleder", men jeg ser frem til den datoen i måneden som vi treffer andre i samme situasjon, som vi ikke kjenner, men som vi deler våre innerste tanker med. Det er utrolig godt! Så sånn er livet akkurat nå, opp og ned, hverdagen går som vanlig, jeg smiler, jeg ler, jeg gråter. Jeg er et menneske.

Jeg er også veldig heldig, som har disse to som lyser opp mørke dager ♥

I dag hadde jeg litt sprangtrening med Oliver, begynte på ca 50 cm, økte til 80, økte til 1 meter og 1.20. På 1.20 kom han borti med høvene og slo bommen ned, men klarte det nesten! Så jeg satt det tilbake på 1 meter igjen, og så hoppet vi det en gang slik at han gikk ifra en "seier" og ikke et riv. Var så utrolig stolt av han, har aldri hoppet så høyt før. Hadde ikke trodd jeg heller hadde turt det, men han virket så rolig og pålitelig i dag at jeg tok sjansen. Nå vet jeg at til neste stevne så kommer vi til å satse høyere enn det vi har gjort :-)

På bildet her er vi på vårt første stevne og hopper 40 cm.

Historien om vår stolthet Mads Andre ligger inne på mammanett.no for de som vil inn å lese den der :)

Det finnes ikke noe bedre i hele verden <3

Vi er gjennom alt. Det som skulle bli et helt liv sammen ble til 8 dager sammen. Født den 20 april, begravet den 28 april. På en måte følte jeg en slags fred over at han lå trygt i jorden. Misforstå meg rett, for han skulle jo vært i armene mine! Men da de hadde han på sykehuset visste jeg liksom ikke helt hvor han var, men nå visste jeg hvor han var. Og der kunne ingen røre han. For han er min.

Dagen etter begravelsen, den 29 april, våknet jeg opp med følelsen av tomhet. Han hadde nå forlatt oss. Jeg var alene, jeg skulle aldri i mitt liv se sønnen min igjen. Aldri. Det vi hadde hatt, og det vi hadde gledet oss så innmari til var bare borte. Hvorfor? Jeg måtte vite hvorfor. Jeg grublet hele tiden på hva jeg hadde gjort galt, og hvor gikk det så galt? Jeg var veldig sint på meg selv, fordi at jeg ikke klarte å bære frem et friskt og levende barn. Var det noe galt med meg? Jeg visste ingenting. Dagene var preget av tomhet, tårer.. sorg.

Tiden gikk, for livet venter jo ikke på en. Jeg begynte å ri igjen, hesten min som hadde kastet av alle og enhver som hadde ridd på han den vinteren. Nå skulle vi bli gode, finne tilbake til hverandre. Det å begynne å ri igjen var en enorm terapi, rideturer, treninger og stevner ble et festepunkt for meg. Noe å se frem til. Jeg måtte jobbe hardt med meg selv, finne ting å sette pris på. Bevise for meg selv at jeg er heldig, tross alt. Være glad for det jeg har, men trist for det jeg har mistet.

Vi fikk innkallelse til sykehuset etterhvert, og vi var innstilte på at vi ikke fikk vite dødsårsaken, selv om vi håpte. Jeg trengte den indre roen det kanskje kunne gi meg. Det ble motsatt. En knute på navlesnoren. En fullstendig frisk liten gutt, mistet livet sitt på grunn av en idiotisk knute. Navlesnoren, som skal gi liv, tok et liv. Rundt akkurat denne tiden var jeg mye sint, jeg følte nå at det bare gikk nedover igjen. Folk begynte å gå tilbake til hverdagen sin, det hele ble liksom "glemt", og jeg taklet det ikke, for jeg ville ikke videre. Jeg vet jo innerst inne, at det ikke er glemt av de rundt, for det blir det aldri. Men sånn er det med døden, sorg generelt, at alle er der for deg i begynnelsen, det blir nesten litt for mye, og så avtar det litt, plutselig er det ingen. Den delen taklet jeg dårlig.

Så kom sommerferien. Alt vi gjorde, hele tiden ligger tanken der, at Mads André skulle vært med oss. Opplevd det samme som oss. Noen sier "prøv å ikke tenk så mye på det". Kom heller å si det den dagen du mister et barn... Det er ikke bare en knapp man kan skru av og på. Det ligger der hele tiden. Absolutt hele tiden. Tankene om hvordan ting skulle vært, hvordan han hadde sett ut, hvordan han og Martine hadde hatt det. Og alt vi ikke kommer til å få oppleve. For eksempel når vi fisket sammen med Martine, så tenker jeg at dette får vi ikke oppleve med Mads André. Sånn er det, hele tiden. Men vi hadde det så greit som vi kunne. Det er gode dager og vonde dager.

Hvordan er de tunge dagene? Jeg ble spurt om dette i en samtale. Det klarte jeg ikke svare på, og tårene kom. Det er en følelse av å være så utrolig tung, ensomhet, tomhet, maktesløshet, tanker som går i spinn. De tunge dagene er tunge. Man er bare helt tung på innsiden. Det mangler noe. Disse tunge dagene vil alltid være en del av livet, fordi Mads André er en del av livet. Jeg kan ikke ta bort noen av de delene. Akkurat nå håper jeg bare at jeg får kjenne på følelsen av å være lykkelig en gang igjen i livet. Jeg ser fremover, og jeg overbeviser meg selv om at det gode ligger foran oss. Det håper jeg. Men jeg tar ett steg om gangen, det er en lang og tung vei som jeg må gå alene.

fortsettelse fra forrige innlegg. Det var onsdag kveld vi la lokket på kisten og skrudde det igjen for aller siste gang. Dagen etter var begravelsen, enda et steg videre vi måtte gjennom.

Vi hadde ordnet med blomster og musikk et par dager i forveien, og vi brukte begravelsesbyrå som også ordnet en del for oss. De kjørte blant annet Mads André opp til kirken. Seremonien skulle starte klokken ett, og rett rundt 12 kom Mads André. Simen hentet kisten i bilen og bar den inn i kirken. Det var nå på tide å forklare Martine (som hadde sett han på sykehuset) at han ikke lenger var på sykehuset, men i den hvite kisten foran oss. Hun grublet over det en stund, og jeg forklarte at han var i kisten nå for å reise til Jesus. Hun forstod.

Det var akkurat som om boblen jeg hadde levd i den siste uka ble tykkere denne dagen. Jeg ville få dagen overstått fordi jeg visste vi måtte gjennom den uansett. Samtidig måtte jeg nyte de siste øyeblikkene vi hadde med han, før han skulle begraves. Den smerten en mamma og pappa sitter med i sitt barns begravelse kan man ikke sette ord på, man kan ikke forestille seg hvordan det er før man har opplevd det. Jeg husker ikke hvor mange vi var, men det var bare familie. Og et par venninner jeg har veldig nært. Presten sa noen ord, og Simen sa noen ord. I forkant av dette mente presten at det ikke var så mye å si om Mads André, siden han ikke hadde levd (?). Jo det har han, sa jeg. Han har levd i nesten ni måneder, det er mye vi kan fortelle om han. Så Simen snakket om tiden helt fra det var to blå og frem til der vi satt i begravelsen. Det var en nydelig tale som rørte alle som satt i kirken. Han snakket om følelsene våre for han, forventningene våre, hvordan han hadde vært inni magen. Onkelen til Mads André leste et dikt høyt, det var også helt nydelig. Så satte de på musikken. Den samme sangen jeg hørte på da jeg lå i sykehus-sengen dagen før fødselen. Radioen stod på lavt, men musikken spiltes høyt i mitt hjerte. Den beskrev akkurat hva jeg følte i det øyeblikket. Dette var vår sang. Et par dager etterpå spurte jeg Simen om vi kunne ha den, og han hadde også tenkt på denne siden han hørte den på radioen den kvelden før jeg fødte.

Vi reiste oss opp alle sammen. Simen skulle bære kisten ut. Jeg gikk ved siden av med Martine på armen. I hånden holdt hun en hvit rose. Gåturen ned mot hvilestedet hans var vond og lang. Dette var den siste tiden vi fikk med han før han skulle ned i jorden. Martine la den hvite rosen på kisten hans. Han ble heist ned med tau. Meg og Martine stod på gresset ved siden av. "Hvor er lillebror?" spør hun meg. Så tok vi et par skritt frem slik at hun kunne se kisten.. "Der". Presten sa de vanlige ordene, og vi ble stående en stund etterpå. Jeg kunne ikke komme meg til å gå ifra han der. Han var tryggest i magen min, han var trygg nok da han lå på sykehuset etter at vi hadde reist hjem, men nå... nå lå han ute her på kirkegården. Jeg ville aller mest hoppe ned og legge meg ved siden av kisten hans, hviske "Sånn, nå er mamma her". Når alle mine morsinstinkter sier at vi skal være sammen, hvordan skal man da klare å ta farvel? Så jeg ble stående en stund å se ned på den lille hvite kisten.. Som egentlig ikke skulle vært der. Han skulle faktisk vært i magen min enda, tenkte jeg.

Sangen vi spilte i begravelsen. Kristian Valen - Still Here.
Les teksten i sangen.. Den passer bare så bra.

Det var en venninne som tok bildene.
Vi ønsket å ha så mange bilder som mulig.
Og hvert enkelt bilde betyr utrolig mye for oss.

På båndet på bårebuketten, fra oss, står det Ønsket, Elsket, Savnet.

Jeg merker at jeg har veldig behov for å skrive akkurat nå. Jeg må få ut ting. Og jeg fortsetter på innlegget fra i går.

Da vi gikk nedover gangen, gråt jeg veldig. Denne dagen hadde jeg gledet meg så utrolig mye til, endelig skulle vi hjem sammen med gutten jeg hadde hatt i magen i 9 måneder. Vi skulle få oppleve å se han vokse opp, gi han masse kjærlighet og være foreldre til denne gutten. Slik ble det ikke. Vi gikk tomhendt nedover gangen. Sønnen vår var igjen på sykehuset. Da jeg forlot han, var det som om hjertet mitt ble igjen hos han. Jeg gikk hjem uten hjertet mitt. Jeg husker ikke så mye mer fra bilturen, eller da vi kom hjem. Men jeg husker Martine, at vi hentet henne. Hun kom løpende mot meg med en bukett hvitveiser, som hun hadde plukket til meg. Jeg følte meg så heldig, oppi alt dette grusomme så har vi en datter. Vi kommer ikke hjem til tomt hus.

Vi la oss den kvelden, det tok lang tid før jeg sovnet. Barnesengen han skulle ligget i, stod tom ved siden av sengen vår. Jeg skulle vært våken den natten, våken for å amme, våken for å trøste og kose med han. Jeg lå våken fordi han ikke var der. Så sovnet jeg litt. Jeg våknet igjen, følelsen av enorm tomhet skyldte innover meg. Jeg gikk bort til barnesengen og så oppi den.. Den var så altfor tom. Alt var tomt.

Dagen etter (lørdag) avtalte vi med begravelsesbyrået at vi skulle ned til Mads André på kapellet. Da jeg kom ned, måtte jeg varme han med en gang. Han var så kald. Etterhvert ble hendene hans varme, og jeg holdt han i hendene og strøyk han i håret mens jeg hvisket "sånn, nå er mamma her". Jeg holdt på å sovne, jeg husker jeg fikk en fullstendig ro i meg. Jeg var på min riktige plass, hos sønnen min, der jeg skulle være. En mor skal ikke forlate sitt barn. Da vi kom hjem kunne jeg kjenne på stresset igjen, å være borte fra sitt nyfødte barn. Jeg måtte gjøre noe hele tiden. Vi besøkte han både på søndagen og mandagen også. Jeg husker jeg sa til Simen at jeg ville ta han med meg hjem, "stjele" han, men da hadde de vel innlagt meg med diagnosen "gal". Tirsdagen skulle han obduseres, så vi var der ikke da, men vi var ute og kjøpte noen ting til han. En lue og et hjertesmykke. Jeg måtte på en måte ha hjertet mitt tilbake når han skulle i jorda, men han skulle få med en del av det.

Onsdagen var tiden for farvel.. Vi satt i en times tid, og snakket med han, koste med han og nøt de siste øyeblikkene vi hadde sammen. Vi la i noen ting. Jeg la hjertesmykket i hånden hans, et brev under armen hans og Simen la ned noe. Vi kysset han et siste farvel, og fikk lokket til kisten i hendene. Å skru igjen skruene var bare helt ubeskrivelig vondt, jeg tror hele sykehuset kunne høre skrikene mine. Det var siste gang vi så han.. Turen hjem husker jeg ikke. Alt var bare så uutholdelig vondt..

På lørdag var det fire måneder siden jeg fødte en liten gutt i all verdens stillhet. En perfekt og velskapt liten gutt på 2900gram og 51cm lang, det eneste han manglet var et hjerte som slo.
Jeg har ikke fortalt så veldig mye om fødselen og alt rundt, det vil jeg gjerne gjøre nå. For ikke så lenge siden gikk vi forbi "ett år siden unnfangelsesdatoen", og det var en vond dag som brakte frem mange tanker om det siste året. Alt som har skjedd, alt jeg har vært gjennom.. uten å få premien jeg skulle få.

Kvelden 17 april lå jeg i sykehus-sengen og prøvde å forstå ordene jeg akkurat hadde fått. "Beklager, her er det ingen gode nyheter". Det var en søndag, og jeg hadde egentlig en time på sykehuset dagen etter, for å sjekke om han lå i seteleie, noe legen trodde. Besteforeldrene mine skulle passe Martine mens vi skulle på sykehuset den mandagen, fordi barnehagen hadde påskeferie. Jeg ringte de den søndagen, og fortalte at vi ikke kom dagen etter likevel. En slik time blir jo ikke bare avlyst, og de trodde selvsagt at fødselen var i gang. "Nei, vi har mistet han. Han er død inni magen". Jeg sa også at de måtte fortelle det til de andre i familien, jeg orket ikke. Jeg husker ikke om jeg sa ifra til noen flere. Jeg husker jeg snakket med mamma også. Etterpå fikk vi smertestillende og la oss. Jeg sov heller dårlig.

Mandag, dagen etter våknet jeg til en bråkende lyd på utsiden, i første øyeblikk trodde jeg at jeg var hjemme og at det var Simen som holdt på med noe på utsiden. Jeg åpnet øynene, og så at jeg lå på en fødestue. De første tankene jeg fikk var at jeg ikke ville leve lengre, jeg kom til å dø uansett, for hvordan skulle jeg klare å overleve alt som stod foran meg. Jordmødrene kom inn og ga meg de to første modningstablettene. Nå var det bare å vente. Jeg hadde allerede tapt diskusjonen om keisersnitt, de gjør ikke det med døde barn. Noe jeg var og er veldig glad for i ettertid.

Vi var ute og gikk litt. Jeg husker det var fint vær. Jeg husker at jeg ikke ville føde, jeg ville stikke av og aldri vise meg igjen. Slik at jeg bare kunne beholde han inni magen. Jeg husker jeg sa til Simen at om jeg kunne velge, så ville jeg bare ha han der for alltid. Jeg husker også at vi hadde besøk av Martine, men vi sa ikke noe til henne denne dagen. Vi hadde besøk av flere, men jeg husker ikke på hvilke dager. Vi fikk litt informasjon underveis av sykehuspersonellet, som forresten var fantastiske. Litt etter litt, og ikke for mye informasjon av gangen. Etter denne dagen fikk jeg enda mer smertestillende å sove på, siden jeg sov så dårlig natten før. Jeg sov faktisk godt denne natten, og vi reiste hjem en tur på tirsdagen for å hente tøy til Mads André. Det var vondt å komme hjem, og vite at neste gang vi kom hjem var det uten en baby i magen, og heller ingen baby i armene. Vi besøkte Martine også.

Jeg slapp de siste modningstablettene på tirsdagskvelden, og vi ble enige om at hvis ingenting skjedde den natten skulle de ta vannet onsdags morgen kl 09.00. Det gjorde de. Jeg fikk lystgass da riene begynte sånn smått å komme, og de satt epidural i ryggen, jeg fikk også fentanyl. Jeg sendte melding til mamma at de hadde tatt vannet. De skulle være på sykehuset mens jeg fødte. Jeg ville at de skulle få lov til å være med på den lille tiden jeg visste vi kom til å få med han, i forhold til et helt liv.

Fødselen gikk forholdsvis ganske fort og greit, en såkalt drømmefødsel dersom vi ser bort ifra at han ikke levde. Noe jeg måtte gjøre underveis også, prøve å fokusere på å få han ut og ikke tenke så mye på at han var død. Jeg sov en halvtime før han kom ut. Mamma skulle bare ut å ta seg en røyk mens jeg sov, og da hun kom tilbake var han på god vei ut. Jeg tror ikke noen rakk å tenke egentlig. Plutselig var han ute. Men det var nå det var vondt. Det lille håpet vi hadde om at de hadde tatt feil, knuste nå. Han lå på brystet mitt med lukkede øyne, og jeg husker jeg tenkte "åpne øynene lille venn, skrik, se på mamma". Ingenting skjedde. Han var virkelig død. Han var god og varm, og jeg prøvde å pakke han inn slik at varmen ikke skulle forsvinne. Slik lå jeg i to timer. Jeg ville aldri det skulle ta slutt.

Etter de to timene fikk jeg hjelp til å løfte han av. Den fantastiske jordmoren hadde vi aldri klart oss uten, hun gikk på overtid fordi vi ville ha akkurat henne. Hun tørket og vasket han, og de behandlet han som om han levde. Meg og Simen tok på han bleie, og så kledde vi han i de klærne vi hadde hentet hjemme dagen før. Så la vi han i en seng, og vi skulle flytte til barselavdelingen. De mente vi skulle gå i forveien, så kunne de trille han bort til oss etterpå. Nei, jeg skulle trille han selv. De la et teppe over han. Jaja, de måtte vel gjøre det sånn da, tenkte jeg. Vi gikk der som alle andre nybakte foreldre, stolte, men triste. Jeg gråt da vi gikk gjennom gangen, jeg misunte alle de lykkelige foreldrene. Barnegråten skar i hjertet mitt. Noen kikket ned i senga vår, og så teppet. Jeg husker at jeg håpte de tenkte at de var ordentlig heldige.

Vi lå på sykehuset på torsdagen og reiste hjem fredag kveld. Det var helt forferdelig å reise hjem. Å vite at de skulle ha han på sykehuset. Vi kunne tatt han med hjem, men vi tenkte at det ville gjøre vondt verre, å levere han igjen. Sakte men sikkert tok vi farvel med sønnen vår. Den fredagen vi reiste hjem husker jeg vi møtte et par i gangen, som trilte på jenta si. Jeg fikk forresten en mail av henne, hun hadde lest bloggen min. Det øyeblikket husker jeg så godt, så det var ganske spesielt da jeg fikk mail av henne. Utrolig fint gjort. Vi fødte på samme dag, og de hadde tenkt veldig mye på oss.

Så slik var altså min stille fødsel.

 

En sensommerkveld hjemme. Himmelen var litt spesiell.

Kan begynne med å fortelle dere at jeg har bestilt gravstein. For dere høres det kanskje merkelig ut dersom jeg sier at jeg gleder meg til den kommer? Men når ting er som det er, så prøver man liksom likevel å gjøre det beste ut av det. Sønnen vår er død, vi har på en måte akseptert det, og vi må bare gjøre ting å fint som vi kan. Fine minner fra den knappe tiden vi fikk med han og gjøre graven hans så fin vi bare klarer. Akkurat nå er det noe som mangler der, så ja, jeg gleder meg til steinen kommer. Antakelig i uke 37 el 38. Noen spurte meg tidligere om vi skulle ha bilde av han på steinen, men det kommer vi ikke til å ha. Skal vise dere når alt er på plass, det kommer til å bli nydelig.

I dag er det trening med hesten igjen, noe jeg er på hver mandag. Ukas høydepunkt. Jeg ante virkelig ikke hva jeg gjorde da jeg kjøpte meg en unghest, for et vanvittig strev. Jeg merker nå at jeg har lyst på en ferdig utdannet hest, men jeg kommer aldri til å selge Oliver. Kanskje jeg kjøper en om et par år som er ferdig utdannet så kan jeg ha to hester. Det som er greia, er at jeg er ikke flink nok. Hvis man har en ferdig utdannet hest man rir på, og man gjør noe riktig så gjør hesten det du ber om der og da. Men når man rir på en hest som ikke kan så mye, og man gjør noe riktig, så er det ikke alltid hesten gjør det du ber om, fordi han skjønner det ikke helt. Og da blir jeg også veldig usikker på om det jeg gjør egentlig er riktig.. Men vi lærer mye når vi er på trening med instruktører, så jeg håper jeg får han god etterhvert. Han har talent. Fine steg som kan brukes på dressurbanen, og så er han utrolig kjapp i svingene som jeg håper vi kan få bruk for på sprangbanen dersom vi jobber mer med teknikker og. Hehe, å ri er ikke bare å sitte på hesteryggen å dra den fra den ene siden til den andre, det krever litt mer enn det :-)
På onsdag var meg og lillesøs på Lærke Larsen trening, noe som var uforglemmelig gøy. Tungt og krevende, men lærte en del viktige ting som jeg kan ta med meg videre. Lærke er et forbilde for mange innen hestesporten, utrolig flink!

Lærke:

Enn en gjeng fulle folk på sykkelritt, på vei til en jordefest? Da vet du at du er på landet. Men det er et utrolig bra opplegg, noen stykker som arrangerer en stor fest på et jorde, med mat og musikk for folk fra 18 og oppover. Selv var jeg edru og hadde det kjempegøy! I fjor var jeg heller mindre brukelig.. Men det var faktisk bedre å være edru, slippe å sykle opp alle bakkene hjem igjen og heller kjøre, og så får man jo med seg det meste også. I dag skal jeg bruke dagen til å gjøre ingenting annet enn en liten tur i stallen. Ha en fin søndag dere :-)

Herlig bilde! Disse tre gjør livet godt. Ellers ville jeg bare si at det går greit med meg, men nettet hjemme har slutta å virke. Hurra for network norway, igjen. Har ihvertfall blogg appen, og den funker greit, men orker ikke skrive så lange innlegg fra mobilen. Ha en fin helg :)

Hadde en kjapp løpetur etter jobb i går. Det er tiltak å komme seg ut, men når man først kommer seg ut så er det utrolig deilig. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å løpe igjen, løp jo mye i fjor, men det har bare ikke blitt noe nå. Jeg fant ut av at så lenge jeg har en frisk kropp så må jeg bare utnytte at jeg kan gjøre sånne ting, ellers kommer jeg til å angre om noe skulle skje.

Etter løpeturen tok vi (meg & søs) hestene på henger og kjørte til ridesenteret hvor vi hadde time kvart på fem. Første timen etter sommerferien. Vi hadde dressur, og faktisk begynner jeg å like det mer og mer. Spesielt når jeg ser hvor interessert hesten er i å lære det. Så jeg var veldig fornøyd med timen i går. Kom sent hjem og gjorde ikke stort annet.

Fikk et spørsmål om jeg trodde Martine kom til å bli like glad i hest som meg og min lillesøster. Det vet jeg ikke, men hun synes det er veldig gøy nå. Hun rir litt av og til, og da leier jeg hesten mens noen holder henne oppå. Så har hun jo gyngehesten sin Johnny Ponny. Den sitter hun og rir en del på. Hvis hun fortsetter interessen kommer jeg til å kjøpe hest til henne, det er en sunn hobby som gir deg ansvar, god trening og man blir jo såklart veldig glad i dyrene sine. Så det blir spennende å se om hun blir en hestejente :-)

Bilde fra lørdag da vi var på Evje og hun prøvde ponniridning. Smilet var bredt om munnen her!



På lørdag var vi på "Naturligvis" (Landbrukets dag) på Evje, som dere ser bilder av under her. Simen kjørte gråtass-traktoren opp sammen med resten av gjengen med gamle traktorer. Det var så vittig å se de, en hel gjeng på gamle traktorer, og utrolig stilig. Det var en veldig koselig dag, og fint å gjøre noe annet enn å sitte hjemme. Martine storkoste seg sammen med Malin og de lo nesten hele tiden.

I går var vi til Åmli for å hente høy til hestene. Skulle egentlig hente 700 høyballer, men vi fikk bare plass til 400. Og det er jeg glad for, det ble mye løfting. Vi kom ikke inn i gården med lastebil + henger, så vi måtte ta av skaphengeren ute på veien. Og siden vi bare hadde kasse (uten skap) på selveste bilen, så måtte vi først hive de på kassa på bilen og så kjøre de bort til hengeren for å hive de inn igjen der. Dvs vi løftet på de ballene 800 ganger bare der, da vi kom til stallen skulle de jo inn også. Så, 1200 løft på en dag. Godt vi var mange til å hjelpe! Selv skulle jeg bare ha 100, men må opp igjen for å hente 50 til. Så har Oliver noe å spise gjennom vinteren!

I dag er jeg på jobb, har begynt å jobbe 50%. Det er både og. Godt å komme i gang litt, men noen dager er selvfølgelig tyngre enn andre, og da blir jeg mindre produktiv. Får jeg for mye å gjøre, blir jeg stresset og da lar jeg meg lett knekke. Så det gjelder å finne en balanse her. Livet må jo bare rulle videre.. Iblant er det vanskelig for meg å forstå at det skal det men.



Helt siden vi mistet vår lille gutt, har dere kommet med fine ord, dikt og sanger til meg. Dere tenker på oss og støtter. Noen av dere vil bidra med noen kroner til gravstein, selv om jeg sier at vi ikke kan ta i mot det. Jeg tenker det at det finnes folk som trenger penger mer enn oss, og da klarer jeg ikke å ta i mot. Men det viser bare hvor hjertens gode dere er! Dere kjenner oss ikke engang.. Tusen tusen takk for den gode tanken <3

Sist gang jeg skrev innlegget om gravstein, hadde jeg bare hatt den i tankene, at det  var på tide å bestille. Denne gangen har jeg undersøkt litt mer, og vi har funnet steinen vi vil ha. Den må være perfekt i våre øyne. Steinen til Amélie traff meg rett i hjertet, og vi kommer til å bestille samme type stein. Jeg vet at jeg hadde angret om vi hadde valgt en annen. Men fy søren så dyrt det er med gravstein... Vi har ikke råd, det er trist, men vi ble enige om at vi må ha råd uansett, at det ordner seg. Det kommer på ca 32.000, og vi har 7000 igjen på gravferdsstønaden. Den kommer uansett ikke før i midten av september, så vi skal nok klare å skrape sammen 25.000 til da. Det er mye, men det er ikke her vi ønsker å spare penger, det blir feil. Mange kan kanskje si "men velg en billigere stein da". Men det kan jeg ikke, det er ikke bare å velge en billigere. Det er vår lille gutt, jeg vil være stolt over gravplassen - hvor skal jeg ellers ta ut stoltheten min over han? Det er hans plass..

Skal vise dere plassen når steinen er på plass.



Noen ganger er det deilig å bare gi blaffen i hele middagslagingen, men mat må vi ha uansett. Så da jeg hadde hentet Martine i barnehagen i dag, sendte jeg henne opp til Simen som står 50 meter unna huset og stabler materialer. I mens gikk jeg inn å traktet kaffe og lagde toast som jeg overrasket de med. Noe så enkelt, greit og godt. Tok med meg piknikkurven og så hadde vi en liten piknik i plankestabelen. Kjempe koselig, noe Martine bekreftet med "å så koselig".

Ellers har jeg brukt mesteparten av dagen på å male hos kusina mi, siden jeg ikke gjør noe av å male så var det en kjempe koselig dag. De bor i en firemannsbolig, og skal male hele huset fra rødt til grått. For en jobb!


Martine har lagt seg, og jeg sitter og gjør ingenting. Simen er fortsatt ute og stabler materialer. Han har skjært opp en hel haug, og jeg skal love dere at det blir stall av dette :-)

Jeg har lest litt om denne ensomme sorgen, folk rundt oss og "de knuste drømmers rom". Sorgen vår er knyttet til det som har skjedd, men også alt som ikke skal skje. Alt vi har planlagt, sett for oss. Alle tingene vi har kjøpt, står ubrukte. De knuste drømmers rom. Jeg merker at nå som tiden går, vil jeg ikke prakke sorgen min på de rundt meg. Den ensomme sorgen. De rundt vil ikke rippe opp i det, gjøre meg lei meg. Men det går ikke an å rippe opp i det, for det er der hele tiden uansett, hver eneste dag, hver time, hvert minutt.
Det sies at jeg er sterk. Jeg er ikke sterk. Man kan godt si "jeg hadde aldri overlevd noe slikt." Men når man står i det, så har man ikke annet valg enn å leve videre, for livet går videre, og man lever jo. Jeg er her, men jeg er svak. Jeg tåler lite, og det skal veldig lite til før tårene kommer. Jeg kan godt prate om det som har skjedd, det er ikke det. Men om jeg stresser litt en dag, og noe ikke går som det skal, eller noen sier noe jeg ikke helt tåler, så går det galt. Skulle ønske det ikke var slik, men det letter vel litt etterhvert. Jo lengre vi lever, jo mer må vi putte inn i de knuste drømmers rom. Det er ikke bare ett rom, men det er to rom. Ett rom for det grusomme som har skjedd, og ett for alt som ikke blir. Iblant føler jeg at folk forventer at jeg burde ha kommet over dette snart, det begynner jo å bli en stund siden. Jeg kan ikke se for meg at jeg noensinne skal kommer over dette. Man kommer ikke over det.

Meg og Ida Martine var på grava hans i dag, det var så lenge siden sist. Vi var først på butikken, da jeg la en pakke med gravlykter i handlekurva hennes. Allerede da skjønte hun hva vi skulle. "Det er til lillebror" sier hun.. "Ja, det er det" svarer jeg. Vi handler også noen roser, som vi skal plante ned. Og så kjører vi til kirka. Allerede før kirka sier hun "der er lillebror". Hun løper mot gravstedet hans. Vi tar bort de gamle blomstene, setter ned nye og tenner lys sammen. Hun luker bort litt ugress, og jeg sier at hun er en veldig flink storesøster. Hun lyser opp litt, jeg ser hun blir stolt, og sier "ja-a". Innerst inne gjør det ubeskrivelig vondt, for det var ikke i denne situasjonen jeg skulle fortelle henne at hun var en flink storesøster. Jeg spør om vi skal gå, "etterpå" sier hun. Hun ville være litt til. Etterhvert sier vi ha det. Når vi kommer til bilen, snur hun seg mot graven igjen, begynner å gråte litt og sier ha det igjen. Som en mor, er det uutholdelig vondt å holde datteren min i armene, se bort på graven til sønnen min, og vite at de to skal aldri få oppleve å leve sammen som søsken. Det er så vondt at hun må gjennom dette.

I tillegg til Himmelbarn smykket mitt har jeg nå også fått dette Englesmykket. Det er bare helt nydelig synes jeg. På det hjertet i midten står det "Home to God on angel's wings" og på andre siden "Alltid i mitt hjerte". Jeg synes det er veldig godt å bære et slikt smykke som betyr noe. Noe viktig for meg. Jeg har jo ingen baby å vise frem, men med et smykke føler jeg at jeg på en måte "viser frem" likevel.

Smykket er fra Mammasmykke.com og de har mange andre typer smykker som passer til prøvere, adopsjon, mammasmykker, pappasmykker og familiesmykker. Nydelige alle sammen. Smykket ble sendt på torsdag og kom i posten i dag ♥



Oslo Horse Show onsdag-søndag. Gleder meg!

Sjekker værmeldingen hele tiden, for det er nesten litt uforståelig at det er mulig å regne så mye på én sommer. Vi har hatt noen få findager, men så kom sannelig regnet tilbake. Det måtte jo være for godt til å være sant, sola altså. Meg og Simen prøvde å stable noen materialer i går kveld, men når regnet silte nedover ryggen så ga vi oss rett og slett. Håpte på bedre stablevær i dag, men det ser ikke slik ut. Vi får prøve igjen i morgen. Det positive med dette været er jo at vi får gjort mer hjemme enn når vi er på sjøen i finværet. Simen styrer på saga, og kanskje vi begynner på en ridebane nå om det dårlige været fortsetter. Jeg vet ikke om dere husker at han var mye på skogen i vinter og hogde tømmer? Disse skjærer han nå opp til materialer, som vi skal bygge stall av. Vi sparer ganske mye på det. Jeg gleder meg veldig til den er ferdig, men det blir nok ikke riktig enda. Kanskje om et år, eller litt mer. Gleder meg til å legge ut annonsen om ledig stallplass :-)

Jeg håper det blir fint vær neste helg ihvertfall. Fredagen tenkte jeg å svinge innom på drive-in stevne i Arendal. Ingen påmelding, bare clear round klasser. Så vi tar det som en liten trening for gøy, med henger, mye folk og hele pakka. Godt for hesten det. På lørdagen skal vi på (tror det heter) Landbrukets dag på Evje. Simen skal kjøre gråtass-traktoren opp, stakkars. Mens meg og Martine tar bilen. Den går ikke akkurat kjempefort den lille traktoren, men moro for han det!

Det blir ikke så mange morsomme uteaktiviteter i dette regnværet, men vi går ut om hun spør. Noen ganger er det veldig gøy i hoppe i vanndammene!

Det er fortsatt ganske vanskelig å svare på. Innerst inne; det går. Jeg er her. Jeg lever. Jeg prøver å gjøre ting greit, men sårheten er der alltid, den er ikke til å unngå. Det er fortsatt like tomt her. Vi skulle hatt en liten gutt hos oss, på litt over tre måneder. Han er ikke her, fordi han ble tatt ifra oss. Livet ble bare tatt fra han, han fikk ikke sjansen til å se oss engang. Når jeg innimellom kjenner at jeg har det bra, så kjenner jeg at jeg likevel mangler noe. Vi vil jo alltid mangle en, og uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke få han tilbake. Og det gjør meg så sint, så frustrert og så maktesløs. Det går ikke en eneste dag forbi uten at jeg tenker på Mads André, hvordan hverdagen skulle vært og alt vi aldri får oppleve med han.


Ble glad da jeg så at rosebusken vi satt ned i fjor kom med hvite roser i år. Hvite roser og liljer har jeg vært veldig glad i den siste tiden og har hatt mange av de i stua.


Har ei her hjemme som er helt inn i sprangridningen som går på tv'n. Hun hiver seg fremover på hesten og sier "hopp" :-)

På vei ut for å pelle krabber, en vakker sommerkveld. (uredigert bilde)


Lyse etter krabber


Kjøre rundt i sørlandets vakre skjærgård


Ligge på en holme og ut å fiske i den lille jolla


Brenne bål på holme


Koke og spise krabber


Bading i sjøen


Løpe barbeint rundt på svaberget


Rense fisken vi har fisket


Spise fisken vi har fisket


Bare nyte dagene ute på sjøen


Søte små barnehender


Far og datter. Lærer seg å rense fisk.

Dette er sommer for meg.
Hva er sommer for deg?

Livet på sjøen er deilig. Startet dagen klokken ti, morgenbad i vannet på hesteryggen og etterpå begynte det å regne hjemme. Så vi reiste bare rett ut i båten, kjempevær:)

Først to kjappe svar på kommentarer fra dere. 1. Englesmykket er kjøpt på mortil3.no. 2. Til en leser, som helt plutselig kommenterte at foreldrene til ungdommene som døde på utøya har det verre enn oss. Jeg blir veldig satt ut og vet ikke hva jeg skal si engang.. Jeg har da aldri skrevet noe annet. Jeg VET at sorg ikke kan måles. Jeg signerer de andre som har svart deg i kommentarfeltet. Å miste et barn er vondt uansett, man elsker de ikke mer fordi man har hatt de lengre, men man har flere minner. Jeg har oppi dette forferdelige som har skjedd trøstet meg med at jeg vet at Mads Andre døde trygt inni magen min, men kan ikke sette meg inn i hva foreldrene til de drepte på utøya tenker. Hvor redde barna har vært og hvor vondt det har vært. Slike tanker må være forferdelig for en mamma og pappa å bære. Jeg tenker utrolig mye på hvor vondt dette er for dem. Men å miste et barn gjør vondt uansett, smerten måles ikke. Slike kommentarer sparer du deg for i fremtiden.

Tilbake til overskriften, sommeren har endelig kommet. Vi har hatt noen kjempe fine dager på sjøen, i dag skal vi i bryllup og i morgen tenker jeg vi reiser ut litt i båten igjen. Med tanke på hesten og kattungene så reiser vi ikke langt, må hjem å sjekke til dyrene jevnlig. Martine koser seg ihvertfall på båttur, hun bader, fisker og spiser krabber:-)